Den bedrøvelige utviklingen av raketter

Amerikanske Saturn V raketten er den sterkeste (størst skyvkraft) som noen gang har vært i bruk. Den ble benyttet første gang i 1967, siste gang i 1973, og ble brukt for å frakte Apollo-kapsen til månen. Den veide ved start ca. 3.000 tonn, hadde 4.18 millioner Kilopond skyvkraft (tilsvarer 4.180 tonn ved jordens overflate). Nå er Space Launch System (SLS) under utvikling, et amerikansk rakettsystem med første trinn som vel kan måle seg med Saturn V (uenighet blant kommentatorene). Det er planlagt å frakte romfarere - i Orion romkapsel - i bane til månen og tilbake, kanskje første gang i 2021 - 2013. Orion-kapselen er imidlertid et sorgens kapittel, den er bare litt større enn Apollo, og det vil ta minst(!) 17 års utvikling før den kan ta sin første tur i verdensrommet - enda større forsinkelser kan forventes. Dette er svært mye dårligere enn forrige runde med romfart-utviklingen. I tidsrommet 1964 til 1981, under ledelse av NASA, utviklet amerikanerne første generasjon romkapsel (Gemini), utviklet og benyttet Saturn V og Apollo og til slutt utviklet og startet bruk av den mye mer kompliserte romfergen. Og da hadde man vel og merke ikke de avanserte datamaskinassisterte konstruksjons-verktøy man har i dag. Det foreligger også en rent ut sagt fantasifull plan om å sende mennesker til Mars med SLS-Orion systemet, mer om det i en senere artikkel. Utviklingen har ikke stått stille innen romfart - det har gått bakover!

Innen raketter generelt er det amerikanske rakett-systemet - EELV Evolved Expendable Launch Vehicle - et eksempel på «utviklingen». Det har i lang tid til dels benyttet den Sovjetrussiske (nå russiske) raketten RD-180 som 1. trinn (for Atlas V). Dette er en konstruksjon fra 1970-tallet, og amerikanerne planlegger å benytte over en milliard dollar for å erstatte den - det dårlige forholdet til Russland har medført det. Tro nå endelig ikke at andre romfarts-land har unngått problemene. Den russiske raketten Proton fløy første gang i 1965 og benytte stadig i turer til og fra den internasjonale romstasjonen, selv en så stødig konstruksjon har opplevd sine problemer nylig. Det samme gjelder Kinas «Lang marsj» for øvrig ganske nye rakettprogram, deres nye rakett, sviktet i en test nylig.

Ut fra dette må det ropes et rungende hvorfor - vi er jo vant med en galopperende teknologisk utvikling. Det første svaret er rakettmotorene; kjemiske motorer, her er potensialet for lengst tatt ut, dvs. det er rent fysisk ikke mulig å forbedre dem i særlig - om i noen - grad! Det må antas forbedringer i materialet i rakettene og IT-utviklingen må jo har gjort styresystemene mer avansert og lettere - men akkurat dette er noe vanskelig å se å ha medført forbedringer. NASA ser ut til å ha blitt overbyråkratisert og -administrert, noe amerikanerne nok har skjønt, og har lempet over mye av teknologiutviklingen til private. De har på sin side fått oppleve at romfart er en vanskelig greie - med flere tilbakeslag - men vil antas å kunne overta styringen av romrakett-teknologien i USA.

Det er motorene som er problemet og det er derfor her man må søke etter helt nye typer - hvis man skal makte vesentlige forbedringer. Den kanskje mest lovende er de såkalte plasmamotorene, gjerne med en radioaktiv kraftkilde. Men - en utvikling frem til fullt brukbare og kraftig nok motorer kan ta år-tier.

Til slutt - innholdet i denne artikkelen kan virke noe vanskelig å tro på - det er bare å gå inn på Internett og sjekke selv.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

bjørn brevik

bjørn brevik

72, Bærum

En av de første med cand. real. graden, fra Universitetet i Oslo 1973, med hovedfag konsentrert rundt avansert IT, nærmere bestemt basis programvare (system software). Hovedinteresse er å følge med i utvikling av (applikasjoner med funksjonstype) kunstig intelligens, AI, og bidra til øket forståelse av denne utviklingen. Videre vil jeg presentere i stikkords form elementer av den faste jords fysikk - underområde jordens klima - vel og merke på fysikkens grunn

Kategorier

Arkiv

hits